torsdag 29. mars 2012

C O V E R K L A D D

I går hadde jeg meg en workshop med min gode venn Monica Hansen/Mokka Design som lager coveret til albumet mitt. Spenningen var stor da jeg skulle få se hva den gode grafiske designer hadde grafelert med på egenhånd. Grafikere pleier å gjøre mye moro når de får holde på uten at noen nikikker over skuldrene på dem. Så minikontrollfriken meg var meget spent på hvordan ideene våre hadde materialisert seg etter en runde med grafisk touch.

Heldigvis ble jeg overlykkelig i det øyeblikk jeg så utkastet på skjermen. Vi er absolutt inne på noe som er helt i musikkens rette ånd. 16 sider med ren egodyrking, fine bilder og poetiske tekster.
På grunn av tekstenes betydning har vi valgt en av mine favorittfonter innen poesi. Den fant jeg etter å ha vært på skattejakt på myfonts.com - et skattekammer for fontefanter (les: Julian).

Kjempegøy å jobbe med grafiske uttrykk. Det grafiske forsterker musikken og gir alt en ekstra dimensjon. Og hele dette prosjektet er veldig riktig for meg personlig. Mer riktig enn noen gang før, så jeg gleder meg sinnsykt mye til å få det ut der. Er bare de praktiske detaljene som må på plass (og det tar alltid lengre tid enn jeg egentlig har tålmodighet til...)






































Ellers håper jeg dere alle nyter smaken av vår!

torsdag 22. mars 2012

U L V E R O C K

I dag er det tid for en aldri så liten mimredag. Da jeg var liten (i gamle dager, altså...) var en av mine store TV favoritter "Rock´n´roll Wolf". Vi hadde tatt den opp på video, og jeg og min søster såg den så mange ganger at den ble utslitt. Min fem år gamle og fem år yngre søster lærte seg "Mum is home" og sang den i mikrofonen på bussen på en korpstur og sjarmerte alle i senk. Dette var noe hun måtte leve med resten av sin rebelske opprørsungdom - den skjønne lille jenten på bussen som alle syns var så søt.

Så da min lillesøster sendte meg en melding for noen måneder siden og spurte om jeg ville være med på "Ulverock" lurte jeg på hva hun egentlig ville lure meg med på. Min søster er litt med "rocka" enn meg, og jeg lurte på om dette var en eller annen heavy metal festival eller noe annet ulvete. Men så gikk lyset på og jeg skjønte at det var min fantastiske, psykedeliske, superrare favorittmusikal fra barndommen som sto på menyen - og vi meldte oss på hele storfamilien - søsken, svigerrinner, gamlinger, kusiner og fettre.

I løpet av de siste dagene har jeg levert arven videre til min datter og sunget ulvesanger av full hals, mens vår lille familie har danset rundt i stuen hjemme - og min datter (også fem år) konkluderer lykkelig med at vi er de rareste foreldrene i hele verden!

Forventningene er skrudd i taket. Helge Jordal Ulv - here we come!!!

fredag 16. mars 2012

T R A C K L I S T

Som en liten smakebit på albumet 
MY FAVORITE SONG 
skal dere nå få vite tracklisten på albumet. 

MY FAVORITE SONG
GRATEFUL
UNDER THE SAME MOON 
ALL IN ALL IT'S MAGICAL
I DON'T LIKE YOU ANYMORE
THE OTHER SIDE
WHEN THE DUST SETTLES
SHADOWLAND
FOR GRANTED
A NUMBER TO DIAL
YOU CROSSED THE LINE

Det nærmer seg dag for dag, og jeg er klar som et egg!

Nyt helgen alle sammen




torsdag 8. mars 2012

Kast kniven og nyt livet!


Gratulerer med dagen alle kvinner. Det ligger i ordet; denne dagen skal vi feire at vi er kvinner. Feire våre rettigheter. Være stolt av at vi har kommet oss vekk fra kjøkkenet og ut i arbeidsverden.  Feire at vi har muligheten til å være evig ung.

Jeg registrerer på diverse nettaviser at dagens innlegg om kvinnedagen som vanlig innehar et stort temaspenn. La meg starte med kritikken mot kvinner som selv velger å jobbe deltid for å være hjemme med barna sine. De samme kvinnene blir omtalt som cupcakes-generasjonen, og forsvarer seg selv med at det er deres frihet å ha muligheten til å prioritere tid med familien og tid til seg selv.
I neste øyeblikk leser jeg at en av fire kvinner tjener mer enn menn! Et annet sted ser jeg at det nå har blitt lettere for kvinner å starte eget foretak og samtidig få fødselspenger når de får barn. Dette påstår man vil føre til at flere kvinner i fremtiden tør å starte egne bedrifter. Bytter jeg til en annen avis kan jeg lese at  en tidligere pornoskuespiller langer ut mot feminister som hun sier hun har møtt mange av. Scroller jeg lengre ned på siden kan jeg lese den sjokkerende nyheten om at Dorthe Skalpell har lagt seg under kniven, og at hun angrer på operasjonen fordi den forandret kroppen hennes. For et sjokk! Hun kvir seg også til den skremmende alderdommen, og utelukker ikke flere operasjoner for å holde seg ung.

Forvirret? Tja. Alt er vel som det pleier å være. Noen mener at likestillingen har gått for langt, andre mener at det er tragisk at mange kvinner velger tid med barna sine og tar husvasken sin selv mens de polske vaskehjelpene må bruke tiden på norskkurs. Man kan si hva man vil om likestilling. Men en ting er sikkert; i Norge har man som kvinne mange valgmuligheter. Mange har økonomisk frihet til å være hjemme og prioritere det som i de siste årene har blitt mer stuerent og bloggvennlig: Å være hjemme med barna. Være tilstede.

De som velger å jobbe fulltid og vel så det, kan leie inn vaskehjelper, få seg au pair og bestille middagsvarer ferdig levert på døren. 

Jeg mener det er flott at svært mange har muligheten til å velge hva de ønsker. Og at de er forberedt på å ta konsekvensen av det uansett hva de velger.

Men det jeg synes er så trist er vår tids fokus på utseendet. Det er ikke akkurat noen nyhet at man fokuserer på kvinners ytre. Men det som endrer seg er at stadig flere av oss tar steget over i den kunstige sfæren. Det har blitt mer akseptert med botox. Det er ok å hente puppene opp fra asfalten. Rynker er ikke et tegn på levd liv, men et farlig steg bort fra glansede forsider og egenhyping. Når egenpleie endrer seg fra hårfarging, hårfjerning og tannbleking til skarpe redskaper, frivillige narkoser og kunstige kropper – da mener jeg det har gått for langt. Det er rett og slett trist at kvinner selv velger, eller av en eller annen grunn føler seg presset til, å legge seg under kvinen.

Så mitt bidrag til kvinner på denne dagen vi har fått, er at det å være glad i seg selv det er noe man må jobbe med. Hver dag.  Til og med de 364 andre dagene i året hvor vi ikke feirer oss selv. Kanskje det er på tide å feire seg selv de andre dagene også. Akkurat slik man er.

Tenk gjennom følgende: går du noen gang på butikken uten å sminke deg? Er det like deilig å kjøre slalom i skitrekket selv om du ikke har på deg den nyeste Parajumpers jakken? Kan du ta imot besøk hjemme selv om oppvasken står og lodottende flyter? Kan du se på deg selv i speilet og smile helt fra innsiden av magen?

Omgir du deg med mennesker som måler deg opp og ned og stjeler din energi for å bygge opp sin egen stjerne? Bytt dem ut med mennesker som gjør deg glad! Ikke kast bort verdifull tid.

Jeg er en kvinne på 30 år. Jeg er stolt av å være kvinne. Stolt av å være mor. Stolt av jobbene mine. Og jeg er glad i meg selv! Jeg liker å pynte meg. Men jeg ønsker ikke å pynte på sannheten. Det er i kontrasten mellom det skjønne og det skjøre spenningen ligger. For hvert år og hver dag som går endrer min oppfatning om livet seg. Men jeg vet at livet er forgjengelig. Og at det er for kort til å bruke kun på det forfengelige.

Jeg liker å ha muligheten til å ta mine egne valg. Der føler jeg meg privilegert. Som innbygger i Norge. Og som kvinne. Jeg har ikke noe problem med å levere ungen min i barnehagen uten å ta på meg stiletter og esteriske oljer.  Og om det kan bli litt mye armer og bein til tider tenker jeg på noe min gamle bestefar sa: ”Det er mykje god kvile i bytings arbeid”. Det vakre ligger i kontrastene.

Men å legge seg under kniven mener jeg er et valg som viser roten av kvinnesaksproblemet: vi blir aldri gode nok!

Ett snitt og du er hekta. Har man først gått ned forfengelighetens knivblad er veien lang tilbake til  å være bra nok i kraft av seg selv.

Om man reformulerer problemet kan løsningen være at man selv velger om man er god nok. Det valget har jeg tatt. Og lever etter det så godt jeg kan.

Kast kniven og nyt livet!

”All of these lines across my face,
tell you the story of who I am.
So many stories of where I’ve been,
And how I got to where I am…”

BRANDIE CARLILE – THE STORY