Vel overstått påskeferie!
Håper dere alle har hatt en rolig, avslappende og innholdsrik påskehøytid.
Jeg, som vanligvis flyr til fjells i påsken, har hatt en hjemmepåske, helt og holdent. Og jeg må innrømme at jeg synes det har vært en uendelig deilig ferie. Litt skyldes nok at solen har vist sitt vakre åsyn i opptil flere dager, og at strålene varmer både kropp og sinn er det lite tvil om.
Med risiko for å røpe hvor gammel jeg har blitt, kan jeg si så mye som at jeg har rund dag i sommer, og på grunn av denne runde markeringen har jeg fått en litt tidlig bursdagsgave av min kjære. En SYKKEL!! Jeg har ikke hatt sykkel siden jeg bodde i byen, på ikke beste vestkant, hvor sykkelen min ble ribbet annenhver uke, helt til jeg gav opp hele sykkelprosjektet. På den tiden var det uansett bare bysykling, så da jeg i påsken fikk meg en fin og fancy hybridsykkel, måtte jeg teste ut om det i det hele tatt var noen sykkelmuskler å oppspore... og jeg tenkte; hvorfor ikke kjøre på skikkelig hardt, sykle fra mine foreldre og hjem: ca 4 MIL!
Og tro det eller ei, det gikk helt fint! Det verste av alt var at jeg elsket det!! Det var utrolig befriende og overkommelig. Fine, strake nordhordlandsveier, solskinn og stor fart. Jeg er offisielt bitt av basillen... selv om jeg ca fem km fra huset var helt ferdig, og måtte gå opp den siste bakken var det en seier å komme gjennom, og med et stort smil syklet jeg inn i oppkjørselen, meget sår i baken... Men det er stor sjanse for at noen i nærmeste fremtid må irritere seg over nok en syklist i Nordhordland!!!
Ellers skal vi jo snart flytte, og derfor har vi brukt påsken til å pusse, grunne og maaaaale... Jeg som engang har uttalt at jeg ikke har noe imot å male... Jeg sier ikke mer. Fint blir det i alle fall. Og nå er det bare to uker til vi flytter inn med nymalte møbler, gode som nye!
Det har også skjedd noe trist i familien vår i påsken - da vi mistet en av mine besteforeldre etter lang tids sykeleie. I dag har det vært begravelse, og det ble en veldig fin og minnerik dag. Det er alltid vondt å miste noen, selv når man egentlig venter på det, og det har blitt noen tårer de siste ukene og månedene... Jeg var uendelig glad i mormoren min, og har mange virkelig gode minner å se tilbake på...
Jeg sang en sang i kirken som har en av de vakreste og mest rørende teksten jeg vet om, og jeg avslutter i dag med teksten til Den Fyrste Song av Per Sivle.
Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga;
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunde gråten stogga.
Dei sulla meg so underleg,
so stilt og mjukt te sova;
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg enno tidt,
når eg fær auga kvila;
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som all ting heilar.
