Gratulerer med dagen alle kvinner. Det ligger i ordet; denne
dagen skal vi feire at vi er kvinner. Feire våre rettigheter. Være stolt av at
vi har kommet oss vekk fra kjøkkenet og ut i arbeidsverden. Feire at vi har muligheten til å være evig
ung.
Jeg registrerer på diverse nettaviser at dagens innlegg om
kvinnedagen som vanlig innehar et stort temaspenn. La meg starte med kritikken
mot kvinner som selv velger å jobbe deltid for å være hjemme med barna sine. De
samme kvinnene blir omtalt som cupcakes-generasjonen, og forsvarer seg selv med
at det er deres frihet å ha muligheten til å prioritere tid med familien og tid
til seg selv.
I neste øyeblikk leser jeg at en av fire kvinner tjener mer
enn menn! Et annet sted ser jeg at det nå har blitt lettere for kvinner å
starte eget foretak og samtidig få fødselspenger når de får barn. Dette påstår
man vil føre til at flere kvinner i fremtiden tør å starte egne bedrifter. Bytter
jeg til en annen avis kan jeg lese at en
tidligere pornoskuespiller langer ut mot feminister som hun sier hun har møtt
mange av. Scroller jeg lengre ned på siden kan jeg lese den sjokkerende nyheten
om at Dorthe Skalpell har lagt seg under kniven, og at hun angrer på
operasjonen fordi den forandret kroppen hennes. For et sjokk! Hun kvir seg også
til den skremmende alderdommen, og utelukker ikke flere operasjoner for å holde
seg ung.
Forvirret? Tja. Alt er vel som det pleier å være. Noen mener
at likestillingen har gått for langt, andre mener at det er tragisk at mange
kvinner velger tid med barna sine og tar husvasken sin selv mens de polske
vaskehjelpene må bruke tiden på norskkurs. Man kan si hva man vil om
likestilling. Men en ting er sikkert; i Norge har man som kvinne mange
valgmuligheter. Mange har økonomisk frihet til å være hjemme og prioritere det
som i de siste årene har blitt mer stuerent og bloggvennlig: Å være hjemme med
barna. Være tilstede.
De som velger å jobbe fulltid og vel så det, kan leie inn
vaskehjelper, få seg au pair og bestille middagsvarer ferdig levert på døren.
Jeg mener det er flott at svært mange har muligheten til å
velge hva de ønsker. Og at de er forberedt på å ta konsekvensen av det uansett
hva de velger.
Men det jeg synes er så trist er vår tids fokus på utseendet. Det er ikke akkurat noen nyhet at man fokuserer på kvinners ytre. Men
det som endrer seg er at stadig flere av oss tar steget over i den kunstige
sfæren. Det har blitt mer akseptert med botox. Det er ok å hente puppene opp
fra asfalten. Rynker er ikke et tegn på levd liv, men et farlig steg bort fra
glansede forsider og egenhyping. Når egenpleie endrer seg fra hårfarging,
hårfjerning og tannbleking til skarpe redskaper, frivillige narkoser og kunstige
kropper – da mener jeg det har gått for langt. Det er rett og slett trist at
kvinner selv velger, eller av en eller annen grunn føler seg presset til, å legge
seg under kvinen.
Så mitt bidrag til kvinner på denne dagen vi har fått, er at
det å være glad i seg selv det er noe man må jobbe med. Hver dag. Til og med de 364 andre dagene i året hvor vi
ikke feirer oss selv. Kanskje det er på tide å feire seg selv de andre dagene
også. Akkurat slik man er.
Tenk gjennom følgende: går du noen gang på butikken uten å
sminke deg? Er det like deilig å kjøre slalom i skitrekket selv om du ikke har på
deg den nyeste Parajumpers jakken? Kan du ta imot besøk hjemme selv om
oppvasken står og lodottende flyter? Kan du se på deg selv i speilet og smile
helt fra innsiden av magen?
Omgir du deg med mennesker som måler deg opp og ned og
stjeler din energi for å bygge opp sin egen stjerne? Bytt dem ut med mennesker
som gjør deg glad! Ikke kast bort verdifull tid.
Jeg er en kvinne på 30 år. Jeg er stolt av å være kvinne.
Stolt av å være mor. Stolt av jobbene mine. Og jeg er glad i meg selv! Jeg
liker å pynte meg. Men jeg ønsker ikke å pynte på sannheten. Det er i
kontrasten mellom det skjønne og det skjøre spenningen ligger. For hvert år og
hver dag som går endrer min oppfatning om livet seg. Men jeg vet at livet er forgjengelig. Og at det er for kort til å bruke kun på det forfengelige.
Jeg liker
å ha muligheten til å ta mine egne valg. Der føler jeg meg privilegert. Som
innbygger i Norge. Og som kvinne. Jeg har ikke noe problem med å levere ungen min i barnehagen uten å ta på meg stiletter og esteriske oljer. Og om det kan bli litt mye armer og bein til
tider tenker jeg på noe min gamle bestefar sa: ”Det er mykje god kvile i
bytings arbeid”. Det vakre ligger i kontrastene.
Men å legge seg under kniven mener jeg er et valg som viser
roten av kvinnesaksproblemet: vi blir aldri gode nok!
Ett snitt og du er hekta. Har man først gått ned
forfengelighetens knivblad er veien lang tilbake til å være bra nok i kraft av seg selv.
Om man reformulerer problemet kan løsningen være at man selv
velger om man er god nok. Det valget har jeg tatt. Og lever etter det så godt jeg kan.
Kast kniven og nyt livet!
”All of these lines
across my face,
tell you the story of
who I am.
So many stories of
where I’ve been,
And how I got to where
I am…”
BRANDIE
CARLILE – THE STORY
